motstandsbevegelser

Motstandsbevegelser er organisasjoner, nettverk og grupper som søker å motsette seg eller nedkjempe en okkupasjonsmakt, et autoritært regime eller annen form for undertrykkende politikk. Bevegelsene opererer ofte i hemmelighet og bruker en blanding av midler, inkludert væpnet motstand, sabotasje, etterretning og sivil ulydighet. Begrepet brukes om både militære motstandsgrupper og ikke-voldelige, folkelige bevegelser.

Virkemidler varierer, men omfatter væpnet motstand, sabotasje av infrastruktur og logistikk, innsamling og formidling av etterretning til allierte, samt illegale aviser og propaganda. I tillegg kunne nettverk for flukt, hjelp til fanger og støtte til sivile være en viktig del av arbeidet.

Historisk har motstandsbevegelser vært spesielt betydningsfulle i andre verdenskrig. I Norge ble motstandsorganisasjoner samlet under Hjemmefronten, som koordinerte undergrunnsarbeid og bidro til å lette kommunikasjon med regjeringen i eksil og de allierte. Lignende motstandsorganisasjoner eksisterte i Frankrike (La Résistance), Polen (Armia Krajowa), Jugoslavia, Nederland og Hellas. Disse bevegelsene ga militær og humanitær støtte og bidro til å svekke okkupasjonsmakten og informasjonsflyten til allierte.

Etterkrigstiden og senere konflikter har også brukt begrepet for å beskrive ikke-voldelige eller bredt folkelige motstandsaksjoner i ulike land, ofte under paraplyer som sivile ulydighet eller press for demokratiske reformer. Motstandsbevegelser har hatt varig betydning for nasjonal minnebygging, historieforskning og juridiske vurderinger av okkupasjon og undertrykkelse.