mikrokodet

Mikrokode er et lavnivåprogram som styrer hvordan enkelte maskininstruksjoner blir utført av en prosessor. I stedet for at all logikk er permanent innbakt i kretsene, beskriver mikrokoden en rekke mikrosoperasjoner som dekoder en instruksjon til lavnivåoperasjoner. Mikrokoden kan lagres i fast minne eller være koblet til et programmert område, noe som gir større fleksibilitet og mulighet for oppdateringer.

Historisk oppstod mikrokode som et middel for å implementere komplekse instruksjonssett i tidlige datamaskiner. Det tillot maskinvaren å være mer allsidig ved å endre oppførsel gjennom oppdateringer i mikrokode, heller enn å omdesigne kretsene. Dette ble særlig viktig for CISC-arkitekturer og senere for å støtte ulike varianter av ISA-er som x86.

Funksjonen til mikrokode er å dekode maskininstruksjoner til sekvenser av mikrosoperasjoner som styrer kontrollenheten og datapathen i prosessoren. Av og til kan mikrokoden være fast (ROM-basert), men i mange moderne prosessorer er den programmerbar (RAM-basert), noe som tillater fleksible rettelser og tilpasninger uten å endre maskinvaren. Mikrokode gjør også det mulig å implementere feilrettinger og sikkerhetspatcher gjennom firmwareoppdateringer.

Lagring og oppdatering av mikrokode skjer vanligvis gjennom oppdateringer levert av systemleverandører, ofte som BIOS/UEFI-oppdateringer eller OS-nivå patches. Oppdateringer krever ofte omstart og kan endre hvordan visse instruksjoner utføres, noe som bidrar til å forbedre stabilitet og sikkerhet.

I moderne prosessorer brukes mikrokode i varierende grad for å støtte komplekse instruksjoner, rette feil og implementere sikkerhetsoppdateringer. Patcharbeid med mikrokode fortsetter å være en del av vedlikehold og utvikling av ISA-økosystemet.