mikroekstraksjon

Mikroekstraksjon er en gruppe analytiske teknikker der svært små volumer av et analytt trekkes ut fra en prøvematriks og overføres til en begrenset ekstraksjonsfase. Dette gir ofte høy konsentrasjon av analyten, forenklet prøvbehandling og redusert bruk av løsemidler. Mikroekstraksjon brukes spesielt for sporstoffer og lave konsentrasjoner i miljø-, matvare-, farmasøytisk og toksikologisk analyse.

De viktigste variantene inkluderer solid-phase microextraction (SPME), som bruker en fiber belagt med et sorbent; stir-bar sorptive extraction (SBSE), der en magnetisk bar belagt med et tynt sorbent rører prøven; og liquid-phase microextraction (LPME), som bruker en liten væskefase i en dråpe (single-drop) eller i en hul fiber (HF-LPME). Prinsippene bygger på at analyten fordeler seg mellom prøvematriks og ekstraksjonsfasen og at den i siste fase desorberes for instrumentell analyse.

Analyten blir vanligvis analysert med gasskromatografi (GC) eller væskekromatografi (LC), ofte koblet til massespesktrometri (MS) eller annen deteksjon. Mikroekstraksjon gjør det mulig å kombinere prøvforberedelse og konsentrasjon i ett trinn, noe som gir lavere prøvemetodestørrelse og bedre grensverdier.

Fordeler inkluderer lavt løsemiddelforbruk, høy enhetskvalitet og integrasjon med moderne instrumentering. Begrensninger omfatter avhengighet av passende sorbenter eller faser, fiber- eller barteksturens holdbarhet, matrikseffekter og behov for optimering for ulike analyttklasser.

Anvendelser spenner fra overvåking av miljøforurensninger og matsikkerhet til farmasøytisk analyse og rettsmedisin, hvor mikroekstraksjon gir sensitivitetsfordeler og redusert prøvesvikt.