mellomledende

Mellomleddende, i kjemi og spesielt i koordinasjonskjemi, refererer til et ligand som binder seg til to eller flere metallsentra og dermed forbinder dem i et dinukleært, trinukleært eller høy-nukleært kompleks. Slike ligander kalles ofte μ-n ligander, der n angir antall metaliserte enheter som liganden binder til (for eksempel μ2 eller μ3). Mellomleddende ligander kan være små eller flerot, og de kan påvirkes av geometri og elektronikk i hele komplekset.

Vanlige mellomleddende ligander inkluderer hydroksid (OH−), oksid (O2−), halider (Cl−, Br−), karboksylater (RCO2−), cyanid (CN−), sulfider (S2−) og oksalat (C2O4^2−). Mange ligander kan binde seg i flere atomer og dermed binde to eller flere metallsentra samtidig, for eksempel okso- og hydrokoordinater som kan danne μ–O eller μ3–O bindinger.

Tilstedeværelsen av et mellomleddende ligand påvirker elektronisk og magnetisk coupling mellom metallsentra, den samlede geometrien og den kjemiske reaktiviteten til komplekset. I dinukleære og polynukleære systemer kan mellomleddende ligander formidle magnetisk utveksling, justere redoks-potensialer og lette multi-elektron redoks-reaksjoner som er relevante for katalyse og energikonvertering. De spiller også en viktig rolle i biokjemiske modeller av metallproteiner hvor metall–metall-interaksjoner er sentrale.

Forekomst og syntese: Mellomleddende ligander oppstår under sammensetning av metallkomplekser når hydrolysesteg, kondensasjon eller løsningens ligander koordinerer til flere metallsentra. De er vanlige i jern-, mangan-, kobber- og vanadiumkjemi og studeres bredt innen katalyse, fotokjemi og magnetiske materialer.