malokklusjon

Malokklusjon er en tilstand der bittet og tennenes posisjon ikke er riktig i forhold til hverandre eller til kjevepartiene. Dette kan påvirke tygning, tale og ansiktsutseende, og kan være både funksjonelt og estetisk problematisk. Tilstanden deles ofte etter type i klasse I, II og III malokklusjon, basert på forholdet mellom over- og underkjeven. Klasse I beskriver et tilnærmet normalt bitt i forhold til kjevene men med enkelte tannavvik. Klasse II innebærer ofte et overbitt der overkjeven dominerer, mens klasse III betegnes underbitt med fremtredende underkjeve. Det finnes også dentoalveolare og skeletale varianter, samt kryssbitt og åpent bitt.

Årsaker inkluderer genetiske faktorer, vekstforskjeller mellom kjevebjelkene og miljøfaktorer som langvarig sutting av tommelen, munnpusting, mangel på plass i tannsettet, og tidlig tap av melketenner. Malokklusjon kan være medfødt eller utvikles i barnealderen og kan være kombinasjoner av tann- og kjeveanlegg.

Symptomer og konsekvenser varierer, men kan omfatte vanske ved tygging og biting, taleproblemer, økt slitasje på tenner, smerter i kjeveleddet og estetiske bekymringer.

Diagnose stilles gjennom klinisk undersøkelse, biteanalyse, og billeddiagnostikk som røntgen (panorama og/eller cefalometrisk bilde). Behandling avhenger av alvorlighetsgrad og alder. Ortodontiske tiltak som tannregulering, klare alignere og ekspansjonsposter brukes, stundom kombinert med ekstraksjon av tenner eller kirurgi ved større skelettavvik. Intervensjon i barnealder kan forebygge utviklingen. Retensjon etter avsluttet behandling er viktig for å bevare resultatet. Prognosen er generelt god ved riktig behandling og oppfølging.