makrobasestasjoner

Makrobasestasjoner er basestasjoner som dekker store geografiske områder og utgjør en av de viktigste byggesteinene i moderne mobilnettverk. De gir grunnleggende dekning og kapasitet i alt fra bysentrum til landlige områder og fungerer som et sentralt koblingspunkt mellom radiodelen og kjernenettverket.

Teknisk består en makrobasestasjon av radioutstyr, antenner og tilhørende kjøling og strømforsyning. Den kobles til kjernenettverket via backhaul-forbindelser, ofte fiber, men også mikrobølger eller andre forbindelser. Mange makrobasestasjoner betjener flere mobilgenerasjoner samtidig og støtter 2G, 3G, 4G og 5G; i nyere installasjoner brukes teknologier som massiv MIMO og beamforming for å øke kapasitet og datahastighet.

Dekning og plassering: Makrobasestasjoner er vanligvis plassert på høye master eller bygninger, ofte mellom 15 og 60 meter over bakken. Dette gir dekning som strekker seg fra noen hundre meter til flere kilometer, avhengig av frekvens, terreng og teknologi. I tett urbane områder gir de bred grunnleggende dekning, mens kapasitet ofte opprettholdes av små celler i spesifikke kupéer og hotspots.

Relasjon til andre celletyper: Motsetning til makrobasestasjoner er mikro-, pico- og femto-celler som går inn for å øke kapasiteten i spesifikke områder eller bygninger. Små celler har kortere rekkevidde men høyere tetthet, og de fungerer ofte sammen med makrocellene i et hierarkisk nettverk.

Regulering, sikkerhet og miljø: Oppsett og drift skjer innenfor nasjonale plan- og byggingsregler og tildelte frekvenslisenser. Myndigheter setter EMF-retningslinjer for eksponering og avstander til boliger og andre områder. Driftsorganisasjoner arbeider med energistyring, redundans og fjernovervåkning for pålitelighet.