majoritetsdominering

Majoritetsdominering er et politisk begrep som beskriver at en majoritet får uforholdsmessig innflytelse over beslutninger, ofte med begrensede vern for mindretallet. Det kjennetegnes ved at den største partien eller regjeringens koalisjon dominerer agendaen, kontrollerer lovgivning og ressursfordeling, og dermed gir mindretallet lite påvirkningskraft.

Årsaker inkluderer sterke partier og partidemokrati, få hindringspunkter i institusjonene (få komitéer, konsentrert utøvende makt), og valgordninger som stabiliserer flertall. I praksis kan en slik dominans redusere opposisjonens innflytelse og sikre hurtig beslutningstaking, men på bekostning av bredere deltakelse og mindre politikk som tar hensyn til mindretallet.

Konsekvenser kan være at mindretallenes rettigheter blir marginalisert, legitimiteten svekkes hvis beslutninger oppfattes som ensidige eller partipolitiske, og pluralismen begrenses. Motsetningen er konsensusdemokrati, som søker bredere deltakelse og kompromiss, et rammeverk som ofte assosieres med Arend Lijpharts analyser.

For å motvirke majoritetsdominering foreslås mekanismer som maktfordeling, rettsstatlige kontrollpunkter, konstitusjonelle vern av minoriteter og institusjoner som fremmer pluralisme og opposisjonens rolle.

Majoritetsdominering brukes som analytisk begrep for å vurdere demokratisk kvalitet og risikoen for at demokratiske systemer blir for ensidige, og den er et sentralt tema i studier av parlamentariske systemer og konstitusjonell design.