magnetostratiografisk

Magnetostratiografi, ofte kalt magnetostratigrafi, er en geologisk metode som bruker registreringer av jordens tidligere magnetfelt nedfelt i bergarter for å datere og korrelere stratigrafiske enheter. Hovedprinsippet er at bergarter kan få en remanent magnetisering under dannelsen som følger jordens magnetfelt, og denne magnetiseringen kan være termoremanent magnetisering (TRM) i vulkanske bergarter eller detrital/kjemisk remanent magnetisering (DRM/CRM) i sedimentære bergarter. Ved måling av retning og polaritet av magnetiseringen i utvalgte prøver kan man identifisere intervaller med normal eller omvendt polaritet.

Disse polaritetsintervallene kobles til den geomagnetiske polartidskalaen (GPTS) for å gi aldersinformasjon og korrelasjoner mellom steder. Magnetostratiografi brukes derfor til å datere og korrelere lagrekker på tvers av regioner, spesielt i sedimentære basiner og i vulkanske sekvenser hvor primær magnetisering er bevart. Prosedyren innebærer feltprøver som er orientert og avgrenset i stratigrafien, laboratorieundersøkelser av magnetiseringens retning og styrke, og demagnetiseringsteknikker for å skille primær fra sekundær magnetisering.

Historisk utviklet magnetostratiografien seg i 1960- og 1970-årene, i kjølvannet av oppdagelser om jordens magnetfelt reverseringer og etableringen av GPTS. Begrensninger inkluderer diagenese, ommagnarering og andre sekundære effekter som kan forstyrre tolkningen; derfor kombineres magnetostratigrafi ofte med radiometriske og biostratigrafiske metoder.

Se også: Geomagnetisk polaritetstidskala.