luktforstyrrelser

Luktforstyrrelser er en samlebetegnelse for nedsatt eller forandret luktesans. Vanlige tilstander inkluderer anosmi (fravær av lukt), hyposmi (redusert luktesans), parosmi (forvrengt lukt ved tilstedeværelse av luktkilde) og phantosmi (lukthallusinasjoner uten stimuli).

Årsaker varierer og kan være midlertidige eller langvarige. Vanlige årsaker er infeksjoner i øvre luftveier og kroniske bihule- og nesesykdommer som kronisk rinosinusitt med polypper; hodeskader; nevrodegenerative sykdommer (Alzheimers eller Parkinsons); eksponering for giftige stoffer eller enkelte legemidler; og aldersrelatert reduksjon i luktfunksjon. COVID-19 er også assosiert med akutt og langvarig luktforstyrrelse hos noen.

Diagnostikk består av grundig anamnese og luktetesting. Kliniske tester som Sniffin’ Sticks eller UPSIT brukes for å vurdere luktens intensitet, diskriminering og identifikasjon. En ENT-spesialist vurderer nesepassasje og mulige mekaniske årsaker. Bildediagnostikk (CT eller MR) kan være aktuelt ved mistanke om obstruksjon eller nevroanatomiske forhold.

Behandling fokuserer på underliggende årsak og symptomlindring. For kronisk rinosinusitt kan intranasale kortikosteroider og, ved behov, kirurgi være aktuelt. Den mest støttede tiltaket er lukttrening (olfactory training), der man systematisk eksponerer seg for ulike dufter to ganger daglig over flere måneder. Suksessraten varierer, men mange opplever bedring. Behandlinger mot parosmi eller phantosmi er ofte begrensede i effekt.

Prognose varierer etter årsak og skade. Mange blir bedret i løpet av måneder til år, særlig etter viral infeksjon og ved tidlig behandling. Luktforstyrrelser kan påvirke matlyst, sikkerhet og livskvalitet, og det understreker behov for tilrettelegging i hverdagen.