lavspenning

Lavspenning, eller lavspenningssystemer, refererer til elektriske systemer og utstyr der den nominelle spenningen er relativt lav. En vanlig definisjon er at lavspenning omfatter opp til 1000 V vekselstrøm (AC) eller opp til 1500 V likestrøm (DC) for elektriske installasjoner. Innen bygg- og installasjonsteknikk opptrer lavspenning ofte i boliger og næringsbygg: i Europa er standardnettet vanligvis 230 V AC singlefase og 400 V AC trefase, som begge regnes som lavspenningsnivåer i denne konteksten.

Lavspenning dekker også lavspente kretsløp og forbrukerenheter som 12 V, 24 V eller 48 V DC som brukes i belysning, styringssystemer og elektronisk utstyr. Innenfor industrien omfatter lavspenningsnett og komponenter som kabler, brytere, sikringer, jordings- og vernssystemer, transformatorer og fordelerpaneler. Beskyttelsesutstyr som jordfeilbrytere (RCD), brytere og automatsikringer, isolasjon og merkingskrav er typiske elementer i lavspentinstallasjoner.

Standarder og regelverk for lavspenning reguleres gjennom europeiske og nasjonale forskrifter. Generelt følger lavspenningsinstallasjoner IEC 60364-serien og tilsvarende nasjonale normer (for eksempel i Norge NEK 400). Disse kravene omfatter planlegging, installasjon, beskyttelse mot elektrisk støt og vedlikehold. Risiko ved lavspenning inkluderer elektrisk støt, brann og kortslutning; riktig planlegging, isolasjon, merking og regelmessig inspeksjon er nødvendig.

Lavspenning er vesentlig for sikker og praktisk drift i boliger, næringsbygg og andre applikasjoner som lavspent kontroll- og energisystemer, inkludert mindre kraft- og fornybarsteknologier.