konfigurerbarhet

Konfigurerbarhet er graden systemet kan tilpasses av brukere eller administratorer uten endringer i kildekoden. Det omfatter justering av funksjonalitet, grensesnitt, ytelse og oppførsel gjennom innstillinger, parametere og utvidelser. Hensikten er å gjøre systemet relevant for ulike miljøer og brukssaker.

Konfigurasjon kan være statisk eller dynamisk, og kjøretid eller kompileringstid. Vanlige mekanismer inkluderer konfigurasjonsfiler, miljøvariabler, nettbaserte innstillinger og skriptspråk, samt moduler eller plugins som legger ny funksjonalitet. God konfigurerbarhet utnytter modulær arkitektur og klare grensesnitt for å tillate tilpasning uten å endre kjernelogikken.

Fordeler inkluderer økt fleksibilitet, enklere tilpasning til forskjellige behov, bedre skalerbarhet og enklere utrulling i ulike miljøer. Ulemper kan være økt kompleksitet, risiko for feil ved konfigurasjonsfeil, høyere vedlikeholdskostnader og potensielle sikkerhets- eller ytelsesomkostninger hvis konfigurasjonen ikke håndteres riktig.

God praksis for konfigurerbarhet omfatter tydelig dokumentasjon, fornuftige standardinnstillinger, begrensning av endringer til kjente parametere, og versjonering av konfigurasjoner. Det bør også være testfasiliteter for konfigurasjonsendringer, og mekanismer for å gjenopprette sikre anlegg ved feil.

Eksempler spenner fra programvareapplikasjoner med brukerpreferanser og miljøbaserte innstillinger til server- og infrastrukturverktøy som kjører med ulike parametere, og til maskinvare som tilbyr justerbare funksjoner.