kolorimetriske

Kolorimetriske metoder, eller kolorimetri, er kvantitative analysemetoder som bruker fargen som produseres av en kjemisk reaksjon for å bestemme konsentrasjonen av et analytt i en prøve. Prinsippet hviler ofte på Beer-Lambert-loven, hvor absorbans (A) er proporsjonal med konsentrasjonen (c) og veiledes av riktig kalles avhengig av lengden (l) og molær absorptivitet (ε). Når en prøve blandes med et kromogent reagens, dannes en farget forbindelse hvis konsentrasjon kan avleses som en bestemt absorbans ved en valgt bølgelengde.

Prosedyren innebærer vanligvis at prøven blandes med et reaksjonsreagens, undergår en inkubasjon og deretter måles absorbansen ved en passende bølgelengde ved hjelp av et instrument. Instrumenter som brukes inkluderer fargegivere (colorimeter), spektrofotometre og mikroskåler med plate-lesere. For å konvertere målingen til en konsentrasjon brukes en standardkurve som er generert ved å måle kjente konstanter under identiske forhold og korrigert for blank.

Bruksområder og anvendelser er brede. Innen klinisk kjemi brukes kolorimetriske tester for å estimere konsentrasjoner av ulike proteiner, metabolitter og enzymer. Innen miljøovervåking brukes metoden til å bestemme for eksempel nitrat- eller fosfotorinnhold i vannprøver. Innen mat- og drikkevareindustrien brukes kolorimetri til å påvise fargestoffer, sukkerarter og andre analytt. Fordelene inkluderer enkelhet, lavt kostnadsnivå og rask respons; begrensninger omfatter påvirkning av prøvehengende farger, turbiditet og nødvendig korrekt blank og kalibrering for å sikre linearitet og nøyaktighet. Kolorimetriske metoder er derfor ofte førstevalg i felt- og laboratorieanalyser der rask og rimelig kvantitativ vurdering kreves.