kloningsvektorer

Kloningsvektorer er DNA-molekyler som brukes i molekylærbiologi for å kopiere (klone) spesifikke DNA-segmenter. De fungerer som transportmidler for å introdusere fremmed DNA i en vertscelle, hvor det deretter kan replikeres. Vanlige kloningsvektorer inkluderer plasmider, som er små, sirkulære DNA-molekyler funnet i bakterier, samt bakteriofager, virus som infiserer bakterier. Andre typer inkluderer kosider og kunstige kromosomer.

En typisk kloningsvektor inneholder flere nøkkelkomponenter. En startpunkt for replikasjon (origin of replication) er essensielt for at vektoren skal kunne kopieres uavhengig inne i vertscellen. Vektoren har også et eller flere restriksjonsseter, spesifikke DNA-sekvenser som kan kuttes av restriksjonsenzymer. Dette gjør det mulig å sette inn et ønsket DNA-fragment i vektoren. Videre inneholder kloningsvektorer ofte et seleksjonsmerke, som et gen for antibiotikaresistens. Dette merket gjør det mulig å identifisere vertsceller som har tatt opp vektoren.

Prosessen med kloning starter vanligvis med å kutte både vektoren og DNA-fragmentet som skal klones med samme restriksjonsenzym. Deretter ligeres (limes) DNA-fragmentet inn i den åpne vektoren ved hjelp av et enzym kalt DNA-ligase. Den resulterende rekombinante vektoren introduseres deretter i vertsceller, for eksempel ved transformasjon eller transduksjon. Etter at vertscellene har tatt opp vektoren, dyrkes de under forhold som favoriserer vekst av celler som inneholder vektoren, ofte ved bruk av antibiotika dersom vektoren har et antibiotikaresistensmerke. Dette muliggjør multiplikasjon av både vektoren og det innsatte DNA-fragmentet, og dermed kloning av DNA-sekvensen.