kjerneavskrekking

Kjerneavskrekking er en sikkerhetsteoretisk og militær strategi som søker å forhindre konflikt ved å gjøre trusselen om bruk av kjernefysiske våpen troverdig. Hovedideen er at en potensiell angriper velger å avstå fra angrep fordi konsekvensene ville være altfor store eller uakseptable.

Dette oppnås gjennom en tro på en robust evne til å svare etter et første angrep (second-strike capability). Den kjernefysiske triaden—landbaserte missiler, sjøbaserte strategiske missiler og strategiske bombefly—sammen med sikre kommunikasjons- og kontrollsystemer bidrar til avskrekkingens troverdighet.

I praksis har kjerneavskrekking vært sentral i Den kalde krigen mellom NATO og Warszawapakten. Etter hvert har begrepet utviklet seg til også å omfatte utvidet avskrekking gjennom allianser, der allierte bidrar til og/eller har tilgang til kjernevåpen i visse sammenhenger. Den senere tid har modernisering og ny maktbalanse i verdenspolitikken endret hvordan avskrekkingen vurderes.

Kritikk og utfordringer omfatter risiko for feiltolkning, tekniske feil og utilsiktet eskalasjon, samt moralske og humanitære bekymringer ved bruk av kjernevåpen. Dette har drevet nedrustnings- og kontrolltiltak og avtaler som Ikke-spredningsavtalen (NPT) og historiske START-avtaler, selv om slike avtaler står overfor betydelige utfordringer i moderne tid.

Til tross for debatten fortsetter kjerneavskekking å være en sentral komponent i sikkerhetspolitikk i mange land, og diskusjonen fokuserer på balansen mellom avskrekkingens stabilitet og behovet for nedrustning og streng kontroll av våpenkapasiteter.