kiselinnhold

Kiselinnhold, eller silisinnhold, er andelen av silisiumdioksid (SiO2) og silikatmineraler i en prøvetaking, vanligvis uttrykt som masseprosent. Begrepet brukes bredt i geologi, jordkunnskap og industri for å beskrive hvor mye silika en bergart, jord, sediment eller byggemateriale inneholder.

I geologi brukes kiselinnhold som en nøkkelfaktor i klassifisering av bergarter. Felsiske bergarter har høyt kiselinnhold, ofte over omtrent 63–65 prosent SiO2, mens mafic og ultramafiske bergarter har lavere innhold (ned mot ca. 45 prosent eller lavere). Kiselinnhold påvirker bergartenes mineralogi, smelteatferd og kjemiske motstand mot forvitring. I jord og sedimenter refererer kiselinnhold ofte til tilstedeværelsen av silikatmineraler som kvarts og felspater, samt andre silikater, og det kan påvirke jordstruktur og vannholdingsevne.

Industrielt er SiO2-innhold viktig i produkter som glass, keramikk og byggematerialer. Høyt kiselinnhold gir ofte større stivhet og varmebestandighet, men kan påvirke smelte- og herdingsegenskaper i sement og betongblandinger.

Analyser av kiselinnhold skjer vanligvis ved analytiske metoder som røntgenfluorescens (XRF) for totalt SiO2-innhold og røntg diffraksjon (XRD) for mineralkomponenter; også gravimetriske eller kjemiske metoder brukes i spesialiserte laboratorier. Tolkning av kiselinnhold må forstås i konteksten av prøvets type og sammensetning for riktig anvendelse og klassifisering.