kardiovertering

Kardiovertering er en medisinsk prosedyre som har som mål å gjenopprette normal hjerterytme hos personer med visse raskhjerte-takykardier, særlig atrieflimmer (AF) eller atrieflutter, og i noen tilfeller ventrikeltakykardi hos pasienter uten alvorlig hjertesvikt. Behandlingen kan gjennomføres som elektrisk kardiovertering eller kjemisk kardiovertering for å konvertere rytmen til sinusrytme.

Elektrisk kardiovertering innebærer å levere et kontrollert, synkronisert elektrisk støt til hjertet via elektroder på brystet, vanligvis under narkose eller dyp sedasjon. Målet er å avbryte den unormale rytmen og la sinusrytmen gjenopprette seg. For kjemisk kardiovertering benyttes antiarytmiske legemidler, som flekainid, amiodaron, dofetilid eller ibutilid, for å konvertere i løpet av timer til dager uten behov for elektriske støt.

Indikasjoner for kardiovertering inkluderer symptomer som påvirker livskvaliteten eller hemodynamisk påvirker pasienten, AF eller atrieflutter med varighet som gjør konvertering ønskelig, og behov for rask normalisering av rytmen. Ved visse ventrikulære tachykardier kan kardiovertering være aktuelt hvis rytmen utgjør en livstruende situasjon eller ikke svarer på medikamentell behandling. Før elektrisk kardiovertering må risiko for emboli vurderes, ofte med korttids antikoagulasjon eller gjennomgått transesofageal ekkokardiografi for å sikre fravær av atrielt trombe ved AF som har vart i mer enn 48 timer.

Risikoer inkluderer rytmeforstyrrelser, hudforbrenning, emboli ved tidlige konverteringer og behov for pacemaker i enkelte tilfeller. Etter prosedyren følges pasienten ofte tett med EKG-overvåking, og videre antikoagulasjon avhenger av varigheten av AF før konvertering og andre risikofaktorer. Effekten av kardiovertering varierer, og langvarig kontroll av rytmen kan kreve ytterligere behandling som medisiner eller kateterablasjon.