antiarytmiske

Antiarytmiske legemidler, også omtalt som antiarytmika, er legemidler som brukes til å behandle arytmier ved å påvirke hjertets elektriske ledningssystem og aksjonspotensial. De bidrar til å gjenopprette eller opprettholde normal hjerterytme og forebygge symptomer som svimmelhet, besvimelse eller hjertebank.

Den klassiske Vaughan Williams-klassifiseringen deler legemidlene inn i fire hovedgrupper basert på virkningsmekanismen: Klasse I natriumkanalblokker (Ia, Ib, Ic), Klasse II beta-adrenerge blokker, Klasse III kaliumkanalblokker, og Klasse IV calciumkanalblokker. Eksempler er som følger: Klasse Ia inkluderer disopyramide, kinidin og procainamid; Klasse Ib inkluderer lidokain og mexiletin; Klasse Ic inkluderer flecainid og propafenon. Klasse II omfatter beta-blokker som propranolol, metoprolol og atenolol. Klasse III består av kaliumkanalblokker som amiodaron, sotalol, dofetilid og ibutilid. Klasse IV omfatter calciumkanalblokker som verapamil og diltiazem.

Virkningsmekanismen innebærer blant annet endringer i ledningshastighet, refraktærperiode og aksjonspotensialets varighet, noe som kan stabilisere rytmen men også gi risiko for proarytmi og QT-forlengelse. Spesielt Klasse III-legemidler er assosiert med torsades de pointes ved lengre QT-intervallet; alle antiarytmika kan ha interaksjoner og påvirke elektrokonduksjon og elektrofysiologi.

Bruk vurderes individuelt og brukes ved ulike typer arytmier, som atrieflimmer, atrieflutter og ventrikulære arytmier. Behandlingen krever ofte nøye elektrofysiologisk overvåking, vurdering av elektrolytter og samarbeid med annen behandling som ablativ behandling eller ICD når det er hensiktsmessig.