jordobservasjonssatellitter

Jordobservasjonssatellitter er satellitter som systematisk registrerer data om jordens overflate, atmosfære og hav ved hjelp av ulike sensorer. Hovedformålet er overvåking, kartlegging og forskning, samt å støtte beslutninger innen miljøforvaltning, landbruk, byutvikling og katastrofeberedskap.

Sensorene deles inn i optiske og radarsensorer. Optiske sensorer registrerer lys i det synlige og nært infrarødt (NIR), og noen også i kortbølget infrarødt (SWIR). Syntetisk aperturradar (SAR) gir bildeinformasjon uavhengig av vær og dagslys. I tillegg foreligger termiske sensorer og måling av høyde og topografi via LiDAR eller laserbasert teknologi.

De fleste jordobservasjonssatellitter går i solsynkrone (polar) baner for konsekvent sollys og jevn belysning mellom bildene. Gjentakelsesfrekvensen varierer med konstellasjonen og banegeometri, fra daglige eller flere dagers opptak i tett sammensatte konstellasjoner til ukentlige rekker for enkelt-satellitter.

Historisk sett har Landsat-programmet (startet 1972) vært en sentral offentlig kilde til landovervåking. Europeiske SPOT og nyere Copernicus-satellitter (Sentinel-1 SAR; Sentinel-2 optisk multispektral; Sentinel-3 hav- og atmosfære) har utvidet rekkevidde og frekvens. Kommersielle satellitter som IKONOS, WorldView og Pleiades har også bidratt.

Dataene brukes til landdekking, jord- og skogforvaltning, avlingsovervåking, vannressurser, urban utvikling og katastrofehåndtering. Mange datasett er åpent tilgjengelige, spesielt Landsat og Sentinel, mens andre kommersielle kilder krever lisens.

Utfordringer inkluderer enorme datamengder, behov for avansert bildebehandling og begrensninger som skydekke ved optiske sensorer. Fremtiden peker mot tettere konstellasjoner, høyere oppløsning og økt bruk av kunstig intelligens for automatisert tolkning.