interjeksjoner

Interjeksjoner, i lingvistikken også kalt interjeksjonsord, er en liten og ofte ugrammatisk ordklasse som brukes for å uttrykke følelser, holdninger eller samtalefunksjoner. De formidler særlige stødigheter eller reaksjoner uten å bidra med proposisjonelt innhold som kan verifiseres eller avgrenses slik andre ordklasser gjør. Interjeksjoner står vanligvis som frie ytringer og spiller ofte en viktig rolle i samtaleøkonomi gjennom prosodi og kontekst snarere enn setningsfunksjonelle bøyingsmønstre.

Funksjonene til interjeksjoner deles ofte inn i emotive uttrykk (å uttrykke følelser som glede, overraskelse eller smerte), konative eller oppmerksomhetsvekkende interjeksjoner (tilkalling eller bekreftelse, for eksempel for å fange lytterens oppmerksomhet), kognitive eller ah-samtaleprosesser (tenkning, nøling) og diskursive eller tilbakemeldingsfenomener (reaksjoner midt i en samtale). Eksempler på vanlige interjeksjoner i norsk er åh, oi, uff, eh, aha, nei, jo, ja og hei. Mange av disse fungerer samtidig som setningsavsnitt eller korte utbrudd og kan bære sterk prosodi.

Syntaktisk sett er interjeksjoner ofte ord som ikke bøyes eller får komplement. De kan forekomme alene eller i korte uttrykk og markeres ofte med utropstegn eller tydelig intonasjon. Det finnes store variasjoner på tvers av språk når det gjelder hvilke ord som regnes som interjeksjoner og hvor mange som inngår i et typisk inventories.

I norsk talespråk er interjeksjoner en viktig del av talens stil og tilnærmingsmåte, ofte knyttet til kontekst og talehandlinger, men de strekker seg også inn i skriftlige praksiser og blir strukturert som en tydelig, semi-ubøyelig ordklasse i leksikografi og grammatikk.