innkjøpspraksis

innkjøpspraksis er de prinsippene og prosessene en organisasjon følger for å anskaffe varer og tjenester. Den omfatter planlegging, behovsanalyse, kravspesifikasjon, valg av anskaffelsesprosess, gjennomføring av konkurranser, tildeling av kontrakt og kontraktsoppfølging. Hovedmålene er å sikre verdi for pengene, rettssikkerhet og forutsigbarhet, samt å etterleve lover og regler. Praksisen har som ambisjon å gjøre anskaffelsene transparente og kontrollerbare. Den gjelder både i offentlig sektor og privat sektor, men offentlige anskaffelser stiller ofte strengere krav til konkurranse og åpenhet.

Prosessen følger normalt flere faser: identifikasjon av behov, utarbeidelse av krav og kravspesifikasjon, valg av anskaffelsesprosess (åpen anbud, begrenset konkurranse, konkurranse med forhandling eller dialog), kunngjøring av konkurransen, mottak og evaluering av tilbud, tildelingsbeslutning, inngåelse av kontrakt og kontraktoppfølging. Viktig er at verdsetting og dokumentasjon er tydelig og tilgjengelig for etterprøving.

Tilnærmingene inkluderer åpne anbudskonkurranser, begrenset konkurranse, konkurranse med forhandling og dialogkonkurranse. Mange organisasjoner bruker rammeavtaler og elektroniske innkjøpssystemer for å effektivisere prosessen. Leverandørregistrering og dynamiske innkjøpssystemer (DPS) kan være aktuelle verktøy i offentlige anskaffelser.

Etiske og bærekraftige hensyn står sentralt. Dette innebærer anti-korrupsjonstiltak, likebehandling av leverandører, miljø- og sosiale kriterier, samt krav om dokumentasjon og åpenhet for å hindre missligheter og feilbruk av midler.

Regulatorisk rammeverk i Norge bygger på Lov om offentlige anskaffelser og tilhørende forskrifter, med tilpasning til EØS-/EU-regelverk. Prinsippene om konkurranse, likebehandling, proporsjonalitet og gjennomsiktighet styrer offentlige anskaffelser, mens privat sektor ofte tilpasser praksis til egne behov.