infleksjonssystem

Infleksjonssystemet er settet av regler og paradigmer som styrer hvordan ord bøyes for å uttrykke grammatisk funksjon i setninger. Gjennom infleksjon endres ordet for å markere forhold som tall (entall/flertall), kjønn, kasus, bestemthet, tid, aspekt, modus og person. Infleksjon er en del av morfologien og fungerer ofte ved å legge til endelser eller foreta vokalendringer i stammen.

Infleksjon består vanligvis av infleksjonsmorfemer—morfemer som uttrykker grammatisk betydning—og inkluderer endelser som kasusmarkering, tallmarkering, bestemthetsmarkering og verbtider. I noen språk forekommer også stemmeendringer eller vokalendringer (ablaut). Paradigmer viser de ulike formene et ord kan ta i ulike syntaktiske og semantiske kontekster.

Linguistisk typologi skiller mellom fusjonerende språk (der flere funksjoner slås sammen i ett morfem), agglutinerende språk (mange tydelige endelser pluss mindre eller ingen vokalendringer) og isolerende språk (lite bøying, mer ordstilling). Noen språk har omfattende kasus- eller personbøyninger (tysk, russisk, finsk), mens andre har lite eller ingen fleksjon og i stedet bruker ordstilling og partikler.

Infleksjonssystemer påvirker flere ordklasser: substantiv og adjektiv bøyes i tall og bestemthet; verb bøyes i tid, aspekt, modus og person; pronomen viser kasus og person. En viktig distinksjon er at infleksjon endrer grammatisk funksjon uten nødvendigvis å endre ordets grunnleggende betydning, i motsetning til avledning, som skaper nye ord med ny betydning.