inflationsjustering

Inflasjonsjustering, eller inflasjonsindeksering, er en praksis der verdien av penger, lønnsbudsjett eller kontraktsforpliktelser tilpasses nivået på prisene i økonomien. Målet er å opprettholde kjøpekraft og realverdi over tid, slik at et beløp ikke mister kjøpekraft når prisnivået stiger. Vanlige prisindekser som brukes er konsumprisindeksen (KPI) eller andre relevanta indeks som BNP-deflator. Den generelle metoden er å multiplisere den opprinnelige verdien med forholdet mellom ny og gammel indeks: justert_verdi = opprinnelig_verdi × (indeks_nytt / indeks_gammelt).

Bruksområder og praksis varierer, men er ofte synlige i lønn, pensjoner og andre faste ytelser som indeksieres for prisvekst. Mange kontrakter, husleier og enkelte typer gjeld eller obligasjoner inkluderer inflasjonsjustering for å bevare verdien av betalinger. Offentlige skatte- og trygdegrenser justeres også noen ganger årlig for å hindre reell inntektsreduksjon. I praksis kan justeringsformen være automatisk (automatisk indeksering) eller basert på avtale mellom partene.

Fordeler ved inflasjonsjustering inkluderer stabilitet i kjøpekraft og forutsigbarhet i budsjettering. Potensielle utfordringer er avhengighet av hvilke indeks som brukes, risiko for at mekanisk justering bidrar til inflasjonsforventninger eller spiraler, samt administrative kostnader og politisk debatt om passende nivå og hyppighet.