infeksjonsrisikoen

Infeksjonsrisikoen er sannsynligheten for å utvikle en infeksjon i en gitt kontekst eller situasjon. Den avhenger av samspillet mellom tre hovedkomponenter: vertens sårbarhet (immunsystem, vaksinasjonsstatus, alder, eksisterende sykdommer), patogenets egenskaper (smittepotensial, virulens) og miljøet (eksponeringsrute, hygiene, boforhold, ventilasjon).

Risikoen kan måles eller beskrives med ulike epidemiologiske størrelser, som incidens, angrepsrater og relative risiko. I praksis brukes ofte overvåking av faktiske infeksjonstilfeller i helsetjenesten og i samfunnet for å vurdere risikoen. Risiko varierer mellom settinger: i helsetjenesten er nosokomiale infeksjoner en sentral del av risikoen, mens i samfunnet er faktorer som håndhygiene, mattrygghet og trygge forhold avgjørende. Immunstatus og aldersgrupper påvirker også risikoen betydelig, og immunkompromitterte personer har ofte høyere risiko for alvorlig sykdom.

Forebygging og risikostyring innebærer en kombinasjon av tiltak som reduserer eksponering og forbedrer vertens motstand. Viktige tiltak inkluderer standardprosedyrer for smittevern, håndhygiene, bruk av personlig verneutstyr, isolasjon ved mistanke om infeksjon, riktig steril- og desinfeksjon av utstyr, miljørengjøring og god ventilasjon, sikker avfallshåndtering, vaksinasjon og riktig bruk av antimikrobielle midler (antibiotika-styring). Overvåking og risikovurderinger hjelper å identifisere høyrisikosituasjoner og prioritere tiltak.

Spesielle sårbare grupper inkluderer eldre, barn, personer med kroniske sykdommer eller immunsuppresjon, og de som reiser eller oppholder seg i utfordrende miljøer. Effektiv kommunikasjon av risiko og klare tilgang til forebyggende tiltak er sentralt i offentlig helse og helsevesenets arbeid.