induksjonsoppvarming

Induksjonsoppvarming er en metode for å varme opp ledende materialer ved hjelp av elektromagnetisk induksjon. En vekselstrøm i en induksjonsspole skaper et skiftende magnetfelt rundt arbeidsstykket, og dette feltet induserer elektriske strømmer i materialet. Oppvarmingen skjer hovedsakelig som resistiv varme fra disse eddy-strømmene, og i ferromagnetiske materialer også på grunn av hysterese-tap.

Hud-effekten gjør at oppvarmingen ofte skjer nær overflaten, spesielt ved høy frekvens. Frekvens og materialets ledning bestemmer hvor dypt varmen går. Ved lavere frekvenser kan oppvarmingen være dypere eller mer volumell.

Utstyr består av en induksjonsspole (oppvarmingsspolen), en høyfrekvent strømforsyning og et kontroll- og kjøleselsystem. Arbeidet plasseres i eller i nærheten av spasolen. Moderne systemer bruker automatisk styring av effekt og temperatur for presis prosesskontroll.

Bruksområder inkluderer industriell varmebehandling som overflatetharding, gjennomherding, annealing og tempering, forvarming før sveising eller forming, samt smelting i induksjonsovner. Induksjonsteknologi brukes også i kjøkkenutstyr som induksjonstopper.

Fordeler er rask oppvarming, høy energi- og prosess- effektivitet, presis lokalisering og redusert oksidasjon ved lavere temperaturer sammenlignet med åpne flammer. Begrensninger inkluderer krav om ledende arbeidsstykker, høy investeringskostnad og behov for spesialisert kompetanse, samt elektromagnetiske felt som kan påvirke annet utstyr eller helsesikkerhet.

Sikkerhet og standarder følger krav til elektromagnetisk kompatibilitet og personellbeskyttelse, med nødvendig avskerming og riktige prosedyrer. Sterke elektromagnetiske felt må avpasses arbeidsstykkets geometri og materialegenskaper for å unngå uønsket oppvarming eller interferens med annet utstyr, og for å beskytte ansatte.