immungjenkjenning

Immungjenkjenning beskriver immunsystemets evne til å identifisere og skille mellom egne celler, fremmede mikroorganismer og skadde eller unormale celler. Det er en grunnleggende prosess for å iverksette passende forsvarsmekanismer og opprettholde vevshomeostase.

Prosessen deles ofte i innate (medfødt) og adaptiv (ervervet) immunrespons. Den medfødte responsen bruker mønstergjenkjennende reseptorer (PRR), som toll-like reseptorer og NOD-lignende reseptorer, for å oppdage konservative molekylære trekk ved patogener (PAMPs) og signaler fra skadede celler (DAMPs). Dendrittiske celler og makrofager spiller sentrale roller ved å fagocyttere mikrober og presentere antigen for lymfocytter. Den adaptive immuniteten er mer spesifikk og involverer T-celle- og B-cellereseptorer som gjenkjenner peptidfragmenter bundet til MHC-molekyler eller frie antigen, og fører til klonal ekspansjon, hukommelse og antistoffproduksjon.

Korrekt immungjengjenkjenning forutsetter toleranse for egne antigener; feilaktig gjenkjenning kan gi autoimmune sykdommer eller avstøtning ved transplantasjon. Forståelse av disse mekanismene er sentral for vaksineutvikling, immunterapi mot kreft og diagnostiske teknikker som flowcytometri, ELISA og molekylær antigenanalyse. Fortsatt forskning søker å avdekke detaljer om signalveier og regulering for å forbedre behandling av infeksjoner, autoimmunitet og immundefekter.