fyrtaktsmotorer

Fyrtaktsmotorer er en type indre forbrenningsmotor som fullfører en syklus i fire slag i løpet av to omdreininger av veivakselen: innsug, kompresjon, arbeid og eksos. I innsugsslaget åpnes ventiler og stempelet beveger seg nedover, slik at luft eller luft-blandingen suges inn. I kompresjonslaget lukkes ventiler og stempelet beveger seg oppover, og blandingen komprimeres. Ved tenningsøyeblikket i bensinmotorer antennes blandingen og forbrenningen driver stempelet nedover i arbeidsslaget, noe som gir mekanisk kraft. I eksosslaget åpnes ventiler og forbrenningsgassene presses ut av sylinderen.

Fyrtaktsmotorer finnes i bensin- og dieselvarianter. Bensinmotorer bruker et tenningssystem og ofte injeksjon eller forgassning av luft og drivstoff, mens dieselmotorer tenner ved selvtenning som følge av høy kompresjon og injeksjon av drivstoff. Vanlige konfigurasjoner er inline, V og bokser (flat). Ventilene styres av en kamaksel, og moderne motorer bruker ofte dobbel kamakkel (DOHC) eller andre avanserte ventilstyringer. Smøring skjer vanligvis i en sump, og motoren kan være væskekjølt eller luftkjølt.

Fordeler med fyrtaktsmotorer inkluderer jevn drift, god kraftgave ved lave og middels turtall, bedre drivstofføkonomi og lavere utslipp per energi enn totaktsmotorer, samt større holdbarhet. Ulemper er større og tyngre maskiner, mer kompleks konstruksjon og høyere produksjons- og vedlikeholdskostnader.

Historisk utviklet prinsippet seg fra Beau de Rochas’ fire-steg-teori på 1860-tallet og ble realisert i Otto-syklusen i 1870-årene. Siden har teknologien blitt videreutviklet med forbedret forbrenning, drivstoffinnsprøytning, eksoskontroll og turbolading.