funksjonsnedgang

Funksjonsnedgang er en tilstand der en persons evne til å utføre daglige aktiviteter reduseres over tid eller plutselig, ofte som en del av det som i geriatrikken betegnes som et funksjonssyndrom. Den kan innebære tap av både grunnleggende aktiviteter i hverdagen (ADL) og mer komplekse oppgaver (IADL), og påvirker evnen til å bo trygt hjemme og delta i samfunnet.

Årsaker og bidragende faktorer er ofte komplekse og multifaktorielle: alderdomsrelaterte endringer, akutte eller kroniske sykdommer, smerte, kognitiv svikt, depresjon, polyfarmasi, ernæringsmangler, redusert fysisk aktivitet, fallrisiko samt sosiale og miljømessige faktorer. Risikoen øker ved samspill mellom medisinske tilstander, funksjonelle begrensninger og behov for støtte i hverdagen.

Diagnostikk og vurdering involverer systematisk kartlegging av funksjonsnivå. Verktøy som ADL- og IADL-skalering (for eksempel Katz-ADL indeks og Lawton IADL-skala), sammen med tester av fysisk ytelse som ganghastighet og gripestyrke, brukes ofte i primær- og spesialhelsetjenester for å måle omfanget av nedgangen og for å følge utviklingen over tid.

Behandling og forebygging bør være helhetlig og tilpasset den enkelte, og innebærer en multidisiplinær tilnærming: medisinsk behandling av underliggende sykdommer, rehabilitering og fysioterapi, ergoterapi, ernæringsstøtte, fallforebygging, tilrettelegging av hjemmet og bruk av hjelpemidler, samt støtte til pårørende og tilpassede sosiale tjenester.

Prognose og betydning: Funksjonsnedgang øker risiko for sykehusinnleggelser, institusjonalisering og dødelighet, og kan redusere livskvalitet betydelig. Tidlig identifikasjon og målrettede tiltak i primærhelsetjenesten kan bremse utviklingen og bevare selvstendighet.