funksjonalismens

Funksjonalismen, eller funksjonalistisk tenkning, er en tverrfaglig teoretisk retning som undersøker hvordan komponenter i et system får mening gjennom de funksjonene de utfører for helheten. Innen sosiologi og antropologi ser den på hvilke roller sosiale institusjoner, praksiser og normer spiller for sosial orden, tilpasning og kontinuitet. Innen filosofien om sinnet definerer funksjonalismen mentale tilstander ut fra deres kausale rolle i behandlingen av informasjon, snarere enn ut fra deres fysiske sammensetning.

Historisk oppsto funksjonalismen i sosiologi gjennom arbeidet til Émile Durkheim og senere gjennom Radcliffe-Brown og Bronisław Malinowski, som la vekt på hvordan praksiser oppfyller sosiale behov. Teorien ble videreutviklet av Talcott Parsons og senere av Robert K. Merton, som skilte mellom manifest funksjon og latent funksjon samt funksjonenes bidrag til systemets stabilitet og forandring. I antropologi fokuserte Malinowski på hvordan kulturelle praksiser tilfredsstiller individuelle behov, mens Radcliffe-Brown understreket samfunnets strukturelle integrasjon.

Innen filosofien om sinnet ble funksjonalismen formulert av filosofer som Hilary Putnam og Jerry Fodor, som hevdet at mentale tilstander er definert av deres kausale forhold til stimuli, andre mentale tilstander og adferd, og at de kunne realiseres av ulike fysiske systemer.

Kritikken mot funksjonalismen peker på at den kan understreke stabilitet og konsensus på bekostning av konflikt, makt og historisk endring. Innenfor filosofien har den blitt møtt med krav om å forklare mental innhold og subjektiv opplevelse, og innenfor samfunnsvitenskapen er den blitt kritisert for å overselle til andre årsaker til endring. Til tross for dette har funksjonalismen hatt varig innflytelse i flere disipliner, spesielt som rammeverk for å studere samordning, funksjonelle roller og systemdynamikk.