friksjons

Friksjon er en kontaktkraft som motsetter seg eller hindrer relativ bevegelse mellom to overflater i kontakt. Den oppstår fordi overflatene har mikroskopiske ujevnheter som griper i hverandre, og fordi intermolekylære krefter binder materialene litt til hverandre. Friksjonen virker parallelt med grensesnittet og i motsatt retning av den relative bevegelsen.

Det finnes flere typer friksjon. Statisk friksjon opptrer når overflatene ikke sklir i forhold til hverandre, og den maksimale friksjonskraften kan beskrives med F ≤ μ_s N, der μ_s er den statiske friksjonskoeffisienten og N er normalkraften. Når glid oppstår, kalles friksjonen kinetisk eller glidfriksjon, og den kan tilnærmes som F_k = μ_k N, hvor μ_k er den kinetiske friksjonskoeffisienten. I praksis varierer begge koeffisientene mellom materialer og overflateforhold. I tillegg finnes væskefriksjon (friksjon i væsker) og rullende friksjon, som er lavere enn tørr friksjon og ofte domineres av deformasjon og viskøse krefter.

Friksjon påvirkes av flere faktorer, blant annet normal kraft, materiale, overflate ruhet og om det er smøring eller belegg. Temperatur, fuktighet og slitasje kan også endre friksjonsegenskapene. I tørre friksjoner følger Amontons’ lover at friksjonen i stor grad er uavhengig av kontaktareal og avhenger av normal kraft, mens varierende forhold hos væsker gir annen oppførsel.

Friksjon er sentral i teknikk og dagligliv: den gir kontroll i bremser og kløtsjer, men fører også til energitap og slitasje. Måter å styre friksjon på inkluderer smøring, belegg og teksturering av kontaktflater, samt materialvalg som reduserer eller øker friksjonen etter behov.