fotostabilitet

Fotostabilitet er evnen til å motstå nedbrytning når et materiale utsettes for lys. Den er særlig viktig for produkter som skal fungere under lys eller sollys i lengre perioder, som pigmenter og malinger, plastkomponenter, tekstiler, farmasøytiske produkter og kosmetisk emballasje. Eksponering for lys kan initiere fotokjemiske reaksjoner som fotoksidasjon og fotoinitiert isomerisering. Resultatet kan være fargeendringer, tap av mekaniske egenskaper og forringet ytelse.

Årsaker og faktorer: intensitet og spektrum av lyset (UV og blått lys er ofte særlig skadelig), eksponeringstid, temperatur og fuktighet, samt kjemisk struktur og miljø rundt materialet. Mange produkter beskyttes med fotostabilisering ved bruk av UV-absorbere, HALS (hindrende aminer for lysstabilisering), antioksidanter eller ved å velge mer stabile kjemiske strukturer, pigmenter eller polymerer. Emballasje kan også bidra ved å blokkere lys.

Evaluering av fotostabilitet gjøres ofte ved akselerert lyseksponering (for eksempel xenon- eller UV-lamper) og etterfølges av målinger som fargeendring (ΔE), spektral absorpsjon eller kjemisk nedbrytning (FTIR, GPC for polymerer) samt endringer i mekaniske egenskaper. Resultatene brukes til å sammenligne materialer og til å velge stabiliseringsstrategier.

Anvendelser og betydning: god fotostabilitet er viktig i fargestoffer og plastapplikasjoner, i kosmetisk emballasje, farmasøytiske produkter og i solcellematerialer samt i keramikk og malinger. Bransjer følger relevante standarder og tester for å sikre at produkter beholder ytelse og utseende under reell lyseksponering.