forskningstradisjoner

Forskningstradisjoner er sammenhengende sett av antakelser, praksiser og normer som former hvordan forskning stiller spørsmål, hvilke metoder som brukes, og hvordan funn tolkes og vurderes. De utvikles historisk og i samspill med fagfelt, institusjoner og samfunnsforhold.

En tradisjon kjennetegnes av en bestemt ontologi (hva som regnes som virkelighet), epistemologi (hvordan kunnskap skapes og valideres), valgt metode og evalueringskriterier. Den skaper forventninger til hva som teller som pålitelig kunnskap, og hvordan data og tolkninger bør begrunnes.

Historisk har forskningstradisjoner variert fra naturvitenskapelige og kvantitative til humanistiske og kvalitative til kritiske og reflexive tradisjoner. Eksempler inkluderer den naturvitenskapelige tradisjonen med fokus på måling og generalisering, den humanistiske tradisjonen der kontekst, mening og tolkningsnivåer står sentralt, og den kritiske tradisjonen som stiller spørsmål ved maktstrukturer og urettferdige forhold som påvirker forskning og kunnskapsproduksjon.

Tradisjonene er ikke statiske; de utvikler seg i møte med ny kunnskap, teknologi og faglig debatt. Tverrfaglighet og metodologisk pluralisme har blitt vanligere, fordi komplekse fenomener ofte krever flere perspektiver og tilnærminger.

Når man driver forskning, er det viktig å tydeliggjøre hvilken tradisjon man følger, hvilke antakelser som ligger til grunn, og hvordan disse valgene påvirker spørsmål, utvalg, analyse og tolkning. Refleksivitet og åpenhet for andre tradisjoner er sentralt i faglig arbeid.