fallhøyde

Fallhøyde er den vertikale avstanden mellom et høyere utgangsnivå og et lavere nivå hvor en fallende person eller gjenstand vil havne. Begrepet brukes i flere sammenhenger, hovedsakelig innen sikkerhet og fysikk.

I sikkerhetssammenheng (arbeid i høyden) beskriver fallhøyden avstanden fra kanten av en arbeidsplattform, tak, balkong eller åpning til underliggende nivå. Denne avstanden påvirker hvilke sikringstiltak som trengs, som rekkverk, fallsikring og sikkerhetsnett, og inngår i risikovurderinger og standarder. Jo større fallhøyde, desto større potensielt skadepotensial og behov for beskyttelse.

I fysikkreferanser beskriver fallhøyde hvor høyt et legeme faller fra utgangspunktet, vanligvis målt i forhold til et referansenivå. Fallhøyden brukes til å beregne potensiell energi mgh og til å estimere energinivå ved et sammenstøt. Ved ideelle forhold uten luftmotstand gir fallhøyden en enkel forbindelse mellom høyde og energi.

Enheten for fallhøyde er meter (m). I praksis kan dokumentasjon og beregninger av fallhøyde omfatte centimeter og andre lengdeenheter avhengig av nasjonale regler eller kontekst. Kjennskap til fallhøyde er sentralt for forebygging av fallulykker, og for design av arbeidsplattformer, hekker og sikkerhetsutstyr som beskytter personer mot fall. Se også relaterte begreper som fallsikring, fallbeskyttelse og arbeid i høyden.