eksponeringsfaktorer

Eksponeringsfaktorer er elementer i omgivelsene eller arbeidsmiljøet som påvirker en persons nivå, varighet og rute for eksponering for ulike agenter. Begrepet brukes i folkehelse, miljømedisin og arbeidsmiljøforskning for å forstå hvordan mennesker kommer i kontakt med kjemiske, fysiske, biologiske og sosiale påvirkninger.

Kategorier av eksponeringsfaktorer inkluderer:

kjemiske faktorer som luftbårne eller støvbaserte stoffer (f.eks. løsemidler, metaller, kjemikalier), fysiske faktorer som støy, vibrasjon, temperatur, stråling, og biologiske faktorer som mikroorganismer og allergener. Ergonomiske og organisatoriske faktorer, som repetitive bevegelser, belastning, arbeidstidsfrister og arbeidsmiljø, kan også påvirke eksponeringen indirekte. Psykososiale faktorer som stress og sosialt arbeidsmiljø kan moduleres med henblikk på hvordan arbeid skjer og oppleves.

Måling og vurdering av eksponering kan være direkte, gjennom prøvetaking og sensorer, eller indirekte, ved hjelp av eksponeringsmodeller og jobbsituasjoner. Viktige målparametere inkluderer intensitet, varighet, frekvens og ruten for eksponering (innånding, hudkontakt, inntak). Resultatene brukes i risikovurderinger og til å utforme kontrolltiltak.

Betydning og anvendelse: Ved å kartlegge eksponeringsfaktorer kan arbeidsgivere og helsemyndigheter identifisere risikoområder og innføre tiltak som ventilasjon, personlig verneutstyr, tekniske innretninger og organisatoriske endringer for å redusere skadepotensialet.