dispersionstyring

Dispersionstyring, også kalt dispersion management, er en teknikk brukt i optiske kommunikasjonsnettverk for å kontrollere gruppefasedispersionen som oppstår i lange fiberlenker. Målet er å begrense pulsebreddeøkning og dermed redusere intersymbol interferens, slik at høyere datahastigheter og lengre distanser kan oppnås.

I praksis innebærer dispersionstyring å balansere områder med positiv og negativ disper­sion langs transmisjonsbanen. Dette gjøres ofte ved å legge inn fiberseksjoner med ulik disper­sionskoeffisient, eller ved hjelp av komponenter som har kompensasjonsegenskaper. Vanlige komponenter inkluderer dispersion compensating fiber (DCF), som har negativ disper­sion, og fibre Bragg-gratinger eller chirped Bragg-gratings som kan gi tilpasset kompensasjon. I tillegg benyttes ofte ulike fiberkvaliteter og design som bidrar til ønsket oppsett av første- og andreordens disper­sjon.

Moderne systemer kombinerer tradisjonell dispersionstyring med avansert elektronisk og digital signalbehandling. Koherente mottakere og spesialisert DSP-teknologi gjør det mulig å kompensere resterende dispersjon og høyereordens effekter etter mottak, noe som reduserer behovet for presis fysisk kompensasjon helt ut i fiberkablene. Dette muliggjør høyere modulasjonsfrekvenser og lengre repeaterfrie avstander, særlig i C- og L-båndene rundt 1550 nm.

Historisk har dispersionstyring vært viktig i lange landbaserte og submarine nettverk. Selv om teknologien utvikler seg med stadig mer sofistikert digital kompensasjon, forblir dispersionstyring et sentralt verktøy for å oppnå stabile, høye datahastigheter over lange avstander.