didesoksymetoden

Didesoksymetoden, også kjent som dideoxy-sekvensering eller Sanger-sekvensering, er en grunnleggende metode innen molekylærbiologi for å bestemme nukleotidsekvensen til DNA. Metoden ble utviklet av Frederick Sanger og kollegaer på 1970-tallet og har siden blitt en sentral teknikk for å kartlegge genetisk informasjon. Den er basert på bruk av dideoksynukleotider, som er modifiserte versjoner av de fire nukleobasene (adenin, tymin, guanin og cytosin) som finnes i DNA.

I didesoksymetoden blir DNA-strengen fragmentert ved hjelp av DNA-polymerase, et enzym som kopierer DNA. Under syntesen tilføres en liten mengde av dideoksynukleotider, som mangler en hydroksylgruppe på 3'-karbonet. Dette forhindrer at polymerasen kan fortsette å bygge opp strengen, og resulterer i fragmenter av ulike lengder avhengig av hvor dideoksynukleotidet ble innsatt. Ved å bruke fire separate reaksjoner, hver med en annen farget dideoksynukleotid, kan man identifisere posisjonen til hver av de fire basene i den opprinnelige sekvensen.

Resultatet blir en rekke fragmenter av forskjellige lengder, som kan analyseres ved hjelp av gel-elektroforese. Ved å sammenligne fragmentlengdene med en referanse kan sekvensen av DNA-strengen bestemmes. Metoden ble opprinnelig utført manuelt, men er i dag automatisert ved hjelp av fluorescensmarkering og kapillærelektroforese, noe som har økt hastigheten og nøyaktigheten betydelig.

Didesoksymetoden har vært avgjørende for mange vitenskapelige gjennombrudd, inkludert kartleggingen av menneskets genetiske kode. Selv om den er erstattet av mer moderne sekvenseringsmetoder som next-generation sequencing, forblir den en viktig grunnleggende teknikk innen genetisk forskning og diagnostikk.