dekksfriksjonen

Dekksfriksjonen refererer til friksjonen mellom dekksflaten og et objekt eller en person i kontakt med den. Den er viktig for å sikre trygge bevegelser på fartøyets dekker, spesielt i våte, kalde eller oljete forhold hvor sklifare øker.

Den fysiske grunnen er at friksjon oppstår ved interaksjonen mellom overflatene. Friksjonskraften kan grovt beskrives som F_f = μ F_n, der μ er friksjonskoeffisienten og F_n er den normale belastningen. Statisk friksjon (μ_s) er typisk høyere enn kinetisk friksjon (μ_k). Hva som bestemmer μ, avhenger av materialvalg, overflatestruktur, tilsmussning, fuktighet og temperatur.

Påvirkende faktorer inkluderer dekktmateriale (tre, stål, kompositter), overflatebehandling og anti-slip-belegg, overflatens tekstur og slitasje, samt miljøforhold som fuktighet, sjøsprøyt, is og oljeforurensninger. Fett, olje og drivstoff senker ofte friksjonen betydelig, mens grov tekstur eller belegninger kan øke den. Temperatur og slitasje over tid kan også endre dekksfriksjonen.

Måling og standarder blir ofte gjennomført med slipptester som pendelprøven og andre tribometerbaserte metoder. Resultater uttrykkes vanligvis som friksjonskoeffisienter eller som klassifikasjoner av fallrisiko. Dekksfriksjonen brukes i design, vurdering og vedlikehold av fartøy for å redusere sklirisiko i kritiske områder som gangveier, trapper og tilgangsområder.

Vedlikehold bør inkludere regelmessig rengjøring av dekk, fjerning av olje eller drivstoff, og etter behov påføring av egnete anti-slip-belegg samt inspeksjon for slitasje og behov for opprettholdelse av tilstrekkelig friksjon.