dateringsformer

Dateringsformer, eller dateringsmetoder, er teknikker som brukes for å bestemme alderen på geologiske materialer, arkeologiske gjenstander eller hendelser. De deles vanligvis inn i relativ datering, som gir en ordnende tidsrekkefølge mellom hendelser, og absolutt datering, som gir kalendere aldre. Valg av metode avhenger av materialet som analyseres og tidsintervallet som undersøkes. Ofte brukes flere metoder i kombinasjon for å oppnå pålitelige resultater og for å kontrollere konsistensen mellom ulike prøver.

Relativ datering gir overordnede tidsrammer ved å plassere funn i en sekvens. Viktige prinsipper er stratigrafi, som vurderer alderen ut fra lagrekkefølgen i sedimenter, og biostratigrafi, som bruker fossilforekomster til å sammenligne tidsepoker mellom steder. Seriering, som følger utviklingstrender i teknologiske eller stilistiske kjennetegn, kan også bidra til relativ datering.

Absolutt datering angir alder i år. Blant de mest kjente metodene er radiometrisk datering: karbon-14-datering for organiske materiale opp til rundt 50 000 år, og kalium-argon eller argon-argon-datering for vulkanske materialer. Dendrokronologi bruker årlige treårsskudd for presise årstall, spesielt i nyere tidsperioder. Termoluminescens og optisk stimulert luminescens dater sedimentkorn ved å måle signaler som samles ved lagring av stråling. ESR (elektron-spin-resonans) brukes på koskitte materialer som bein og koraller. Fissionsspor-datering og kosmogene nukliddating (for eksempel 10Be, 26Al) gir også tidsinformasjon i relevante kontekster. Alle absolutte metoder krever kalibrering og er avhengige av nødvendige prøvematerialer og miljøfaktorer, som kan påvirke nøyaktigheten og presisjonen.