bærebølgen

Bærebølgen er et høyfrekvent signal som fungerer som bærer for informasjon i mange kommunikasjons- og kringkastingssystemer. Den bærer et basebåndsignal ved hjelp av modulasjon, slik at data kan overføres over medium som luft, kabel eller fiber. Uten bærebølgen kunne ikke signalet mobiliseres over lange avstander eller gjennom media som demper lavfrekvente signaler.

Typiske modulasjonstyper er amplitude-modulasjon (AM), frekvensmodulasjon (FM) og fasesmodulasjon (PM). I digitale systemer brukes bærebølgens egenskaper til å representere symboler gjennom teknikker som kvadraturmodulasjon (QAM), faseskiftmodulasjon (PSK) og freksskiftmodulasjon (FSK). I praksis varierer den informasjonen som bærebølgen bærer avhengig av moduleringstypen og systemets krav til datahastighet og robusthet.

Bærebølgen genereres vanligvis av en oscillator i senderen, ofte en presis kristall- eller radiofrekvens-oscillator. Ved mottak demoduleres bærebølgen for å hente ut basebåndinformasjonen. Demodulasjonen varierer med modulasjonstypen og kan være relativt enkel (for eksempel ved AM) eller mer kompleks (for eksempel ved QAM eller PSK) i moderne digitale systemer.

Bruksområder og betydning: Bærebølgen brukes i radiosendinger, fjernsyn, mobilkommunikasjon, satellittkommunikasjon og mange typer trådløse nettverk. Historisk spilte bærebølgen og modulasjonsteknikken en avgjørende rolle i utviklingen av moderne telekommunikasjon gjennom 1900-tallet. Moderne systemer benytter ofte flere bærere samtidig i parallelle kanaler, som i OFDM-teknologi, for å øke effektiviteten og stabiliteten mot støy.