bevisinnhenting

Bevisinnhenting er prosessen der opplysninger og gjenstander samles inn for å kunne brukes som bevis i rettslige prosesser. Dette gjelder både kriminalsaker og sivile saker, og omfatter både fysiske objekter og informasjon, inklusive digitale data og elektronisk kommunikasjon.

Aktører og rammeverk

Hovedansvar ligger hos politi og påtalemyndighet, ofte i samarbeid med domstolen. I sivile saker kan parter selv innhente dokumentasjon gjennom prosesser som å besvare krav om dokumentasjon. Bevisinnhenting skjer innenfor regelverk som straffeprosessloven og andre relevante lover, og må skje på en lovlig, saklig og proporsjonal måte, med beskyttelse av berørte parters rettigheter, inkludert rett til forsvar.

Metoder og typer bevis

Bevis kan være av ulike typer: vitneavhør og forklaringer; dokumentinnhenting (regnskaper, kontrakter, korrespondanse); tekniske og digitale bevis (loggfiler, e-post, mobil- og datamaskinlagring, metadata); fysiske bevis (objekter, spor på stedet). Avhør, inspeksjon og tekniske eksperter brukes ofte. Beslag og ransaking benyttes når det har rettslig grunnlag og følger krav til prosedyre og bevisverdi.

Kvalitet og rettssikkerhet

Bevis må være relevante og pålitelige, og ilagles av retten ut fra bevislovgivningen. Ulovlig innhentede bevis kan kunne bli avvist eller begrenset i retten. Forvaltningsrutiner sikrer bevisenes sporbarhet og oppbevaring (kjede av beviset), slik at verdien i retten ikke blir undergravet.

Spørsmål om personvern og sikkerhet er også sentrale hensyn i bevisinnhenting, spesielt ved digitalt eller massivt innhentet materiale.