behandlingskapacitet

Behandlingskapasitet defineres som den maksimale mengden behandling en enhet eller et helsevesen kan levere i en bestemt periode, gitt tilgjengelige ressurser som personale, utstyr og plass. Den omfatter basiskapasitet og gjennomstrømningskapasitet, og kan deles inn i ulike typer behandlinger (innleggelse, kirurgi, diagnostikk, rehabilitering). Skiller mellom teoretisk kapasitet og faktisk kapasitet.

Betydning: Behandlingskapasitet påvirker pasientflyt, ventetider, tilgang til behandling og kvalitet. Vanlige måleparametre inkluderer sengekapasitet og opptaksgrad, liggetid, gjennomstrømning, ventetider, kapasitet i akuttmottak, operasjonsstuer og intensivavdelinger.

Faktorer som påvirker: Bemanning og kompetanse, utstyr og vedlikehold, infrastruktur, logistikk og planlegging, avbrudd, kvalitet og sikkerhet, samt regulatoriske krav. Typiske flaskehalser finnes i akuttmottak, operasjonsstuer og intensivkapasitet, hvor begrenset kapasitet raskt kan påvirke andre deler av pasientforløpet.

Planlegging og styring: Kapasitetplanlegging basert på etterspørselsprognoser, scenarioplanlegging, beredskap og fleksibilitet er sentralt. Tiltak inkluderer økt åpningstid, omfordeling av pasienter, regionalt samarbeid, investering i teknologi, telemedisin, hjemmebehandling og forbedringer i arbeidsprosesser.

Utfordringer og implikasjoner: Høye krav til ressursutnyttelse står ofte i konflikt med behovet for sikkerhet og kvalitet, særlig ved hendelser som pandemier eller budsjettkutt. God behandlingskapasitet skal sikre rettferdig tilgang og bærekraft i helsetjenesten.