bakteriedrepende

Bakteriedrepende, eller bactericidal på engelsk, beskriver stoffer eller behandlinger som dreper bakterier. Dette står i kontrast til bakteriostatiske midler, som hindrer vekst uten nødvendigvis å drepe bakteriene. Effektiviteten avhenger av konsentrasjon, bakterieart og miljøforhold.

Bakteriedrepende midler virker vanligvis ved å påvirke essensielle biologiske prosesser hos bakterier, som celleveggsyntese, proteinsyntese, nukleinsyresyntese eller membranens integritet. Eksempler på bakteriedrepende antibiotika inkluderer beta-laktamer (penicilliner, cefalosporiner, karbapenemer), glykopeptider (vancomycin), aminoglykosider og fluoroquinoloner. Daptomycin er et annet eksempel som virker ved å forstyrre membranens funksjon. I tillegg kan enkelte antiseptika og desinfeksjonsmidler være bakteriedrepende, for eksempel alkohol, hydrogenperoksid og chlorhexidin. Ikke alle midler er bakteriedrepende i alle situasjoner, og effekten kan variere med bakterieart og kontekst.

Vurdering og bruk i klinisk praksis: I visse infeksjoner eller hos immunsvekkede pasienter kan bactericidal behandling være foretrukket, særlig ved bakteriemi, endokarditt eller hjerneinfeksjoner. Kliniske laboratorier måler ofte MIC (minimum inhibitory concentration) og, ved behov, MBC (minimum bactericidal concentration) for å kartlegge om et middel vil drepe eller bare hemme vekst. Ikke alle bakterier oppfører seg likt; noen arter kan være mer motstandsdyktige, og effekt kan avhenge av vekstfase og miljøforhold.

Begrensninger og resistens: overdreven eller feil bruk av bakteriedrepende midler kan bidra til utvikling av resistens og uønskede bivirkninger. Nøyaktig dosering, behandlingsvarighet og valg av middel er viktige hensyn for å oppnå ønsket bactericidal effekt.