autorisasjonsrammeverk

Et autorisasjonsrammeverk er et sett av prinsipper og teknologier som bestemmer hvem som har rett til hvilke ressurser i et system. Hovedformålet er å sikre at tilgang til ressurser skjer i samsvar med organisatoriske policyer, lovverk og sikkerhetskrav, og å skille tilgangsbeslutninger fra identifikasjon og autentisering.

Vanlige modeller for autorisering inkluderer rollebasert tilgangskontroll (RBAC), som tildeler rettigheter basert på en brukerens rolle; attributtbassert tilgangskontroll (ABAC), som baserer beslutninger på attributter til brukeren, ressursen og omgivelsene; og generelle policybaserte eller PBAC-tilnærminger der beslutninger styres av uttrykk og regler.

Arkitektur for autorisasjonsrammeverk involverer ofte tre delkomponenter: Policy Administration Point (PAP) for å opprette og vedlikeholde policier; Policy Decision Point (PDP) som evaluerer forespørsler mot policier og attributter; og Policy Enforcement Point (PEP) som håndhever beslutningen ved ressursen eller tjenesten. I moderne systemer brukes også tokenbaserte mekanismer, som JWT, og standarder som OAuth 2.0 for autorisasjon til API-er. XACML og tilsvarende språk brukes i noen sammenhenger for å uttrykke komplekse regler.

Praktisk brukes autorisasjonsrammeverk i nettskytjenester, API-gateways, mikrotjenester og bedriftsapplikasjoner for å oppnå konsistente tilgangskontroller, revisjonbarhet og sentral policyhåndtering. Utfordringer inkluderer kompleksitet ved store reglersett og behov for effektive ytelses- og sikkerhetsmekanismer.

Se også: tilgangskontroll, RBAC, ABAC, OAuth 2.0, XACML.