autoignisjon

Autoignisjon, eller selvantenning, er prosessen der en drivstoffblanding i luft antennes uten en ekstern tennkilde. Dette skjer når temperatur og trykk i forbrenningskammeret når et nivå som utløser de kjemiske reaksjonene raskt nok til å starte forbrenningen. Terskler for autoignisjon avhenger av drivstoffets egenskaper og av forholdene i motoren eller andre systemer, slik som temperatur, trykk og blandingsforhold.

I forbrenningsmotorer spiller autoignisjon en viktig rolle i to hovedregimer. Dieselmotorer bruker høy kompresjon til å varme luften slik at drivstoffet selvantennes ved innsprøytningen. Bensinmotorer bruker normalt en gnist for å tenne blandingen, men hvis deler av blandingen autoantennes for tidlig, kan det oppstå bank eller detonasjon som reduserer effekt og kan skade motoren. Det finnes også konfigurasjoner som utnytter kontrollert autoignisjon for høyere effektivitet, som homogen charge compression ignition (HCCI).

Faktorer som påvirker autoignisjon inkluderer drivstoffets autoignisjonstemperatur og egenskaper som cetantall og oktantall, blandingens forhold, trykk og temperatur i forbrenningskammeret, samt turbulens og varmeoverføring. Økende trykk og temperatur generelt senker terskelen for autoignisjon hos mange drivstoff, og ulike drivstofftyper har forskjellige motstander mot autoignisjon.

Betydning og anvendelser: I motorer er kontroll av autoignisjon sentralt for ytelse, effektivitet og motorkomponentenes levetid. Utviklingen inkluderer bruk av drivstoff med riktig oktan- eller cetantilstand, justering av innsprøytnings- og tenningssykluser og utvikling av motorer som utnytter avanserte forbrenningsregimer. Uønsket autoignisjon utgjør også en sikkerhetsrisiko ved lagring og transport av brennbare væsker og i industriprosesser der høy temperatur og trykk er til stede.