artikulasjons

Artikulasjon er et begrep som brukes i to fagfelt: lingvistikk og anatomisk terminologi. I lingvistikken betegner artikulasjon produksjonen av tale- og språklyder ved at taleorganene endrer form og posisjon i vokalrøret. I anatomi refererer et artikulasjon til forbindelsen mellom to eller flere bein, ofte omtalt som et ledd, som gjør bevegelse mellom kroppssegmenter mulig.

Innen lingvistikken studeres hvordan artikulatorene – tungen, lepper, tenner, alveolærrand, ganen og stemmebåndene – beveger seg for å framstille ulike lyder. Lyder klassifiseres etter sted for artikulasjon (bilabial, labiodental, dental, alveolar, palatal, velar, uvular, glottal) og etter måte (plosiver/eksplosiv, frikativ, nasal, lateral, approksimant). Voicing skiller lydpar som p/t eller b/d. Artikulasjon er sentral for språkforståelse, språkinnlæring og talevansker, og studeres også i klinisk fonetikk og tale-, språk- og høreverk.

Innen anatomien betegner artikulasjon ledd, forbindelser mellom knokler som tillater bevegelse. Leddene deles ofte inn i fibriøse ledd, bruskledd og synovialledd. Synovialledd er de mest bevegelige og omfatter eksempelvis hengselledd (for eksempel kne og fingerledd), kuleledd (skulder og hofte) og glideledd (små beinsamlinger i hånd og fot). Leddenes stabilitet og bevegelighet varierer mellom leddtyper og påvirkes av skade, sykdom eller aldring.