artikulasjonene

Artikulasjonene er de prosessene som ligger bak produksjonen av tale. I fonetikk beskrives artikulasjonene vanligvis ut fra sted og måte for hvordan lyd blir formet, samt om stemmen brukes. Stedet for artikulasjonen refererer til hvor i taleapparatet lyden dannes, for eksempel bilabial (leppene), labiodental, alveolar, palatal, velar og glottal. Måten beskriver hvordan luften blir samlet eller hindret—for eksempel plosiver, frikativ, nasal, approximant eller trill. Voicing skiller mellom stemte og ustemte lyder. Airstream-mekanismen (hvor lufta kommer fra) er også relevant, selv om pulmonisk egress er dominerende i de fleste språk.

Artikulasjonene foregår i samspill og påvirkes av kontekst gjennom coartikulering, slik at en lyd kan påvirke neste lyd. Studiet av artikulasjoner er grunnleggende for å forstå fonemer, fonetiske trekk og transkripsjon med IPA. Avbildingsmetoder som ultralyd, MRI eller elektroakseografi brukes for å undersøke hvordan tungen, lepene, ganen og strupehodet beveger seg under tale.

Eksempel på norske artikulasjoner inkluderer bilabial plosiv [p], alveolær frikativ [s], velar plosiv [k], nasal [m] og lateral [l]. Forskjeller mellom språk fører til ulike spesifikke artikulatoriske mønstre, noe som gjør artikulasjonene sentrale i språkstudier og logopedisk arbeid.