arkeomagnetiske

Arkeomagnetisme er studiet av jordens magnetfelt i fortiden ved å analysere magnetisering i arkeologiske materialer som har blitt oppvarmet og deretter avkjølt. Den middelbare magnetiseringskomponenten, som er entydig knyttet til den magnetiske feltstyrken og retningen ved nedkjøling, kalles thermoremanent magnetization (TRM). Materialer som ofte brukes, er brent leire fra keramikk, ildsteder, brennplasser og brente bygningsmaterialer.

Hovedideen er at når et materiale avkjøles i jordens magnetfelt, får det en permanent magnetisering som registrerer retningen og ofte intensiteten til feltet på tidspunktet for siste oppvarming. Ved å måle disse magnetiske komponentene kan forskere gjenskape eller begrense tidsspennet i når anlegget ble brukt, og i enkelte tilfeller til og med estimere feltets paleointensitet.

Anvendelser inkluderer arkeomagnetisk datering, hvor målte magnetisering sammenlignes med regionale arkeomagnetiske sirkulasjonskurver som beskriver variasjonen i jordens magnetfelt gjennom tidene. Dette gjør det mulig å datere konstruksjoner, ildsteder og andre brente materialer i Arkeologien, ofte i kombinasjon med andre skranker som keramikkdatering og radiokarbon.

Metoder omfatter felt- og laboratoriemålinger av magnetisering (retning og intensitet) og ofte demagnetisering for å isolere TRM-komponenten. Palaeointensity-eksperimenter kan gjennomføres for å få mer presise intensitetsdata. Begrensninger inkluderer at signalet må stamme fra siste oppvarming, og at post-deposisjonelle eller senere oppvarmingsprosesser kan forandre magnetiseringen. Tillitsfulle data krever ofte velutviklede regionale kurver.