arealanvendelsen

Arealanvendelsen er et begrep innen geografi, planlegging og miljøforvaltning som beskriver hvordan landflater blir brukt og forvaltet. Det innebærer både eksisterende arealbruk og endringer i bruken over tid, samt forholdet mellom menneskelig aktivitet og naturmiljøet. Forståelsen av arealanvendelsen gir innsikt i hvordan samfunn og natur påvirker hverandre.

Typiske områder og bruksKategorier inkluderer landbruk, skogbruk, tettstedsbebyggelse og infrastruktur, vann- og våtmarksområder, natur- og friluftsområder samt arealer til industri, energi og transport. Vernede naturområder og rekreasjonsområder inngår ofte som egne kategorier for å ivareta biologisk mangfold og økosystemtjenester. Arealanvendelsen er også påvirket av plan- og byggesaker, jordvern og klimatilpasning.

Fagfeltet bruker data fra nasjonale statistikk- og miljømyndigheter, kartlegging og fjernmåling for å beskrive og måle arealanvendelsen. Klassifikasjoner varierer mellom land, men deles ofte inn i arealbruk (hva området brukes til) og landdekke/landskap (hvilket fysisk dekke området har). GIS og tidsserier gjør det mulig å analysere endringer over tid og geografisk mønster.

Arealanvendelsen er sentral for beslutninger innen arealplanlegging, jord- og skogbrukspolitikk, byutvikling, infrastruktur og naturmangfoldsforvaltning. Den er også viktig i klimaarbeid, blant annet gjennom LULUCF-rammeverk som følger opp utslipp og opptak knyttet til landbruk, skog og arealforvaltning.

Se også: arealplanlegging, landbruk, skogbruk, landdekke, GIS.