arbeidstilgjengelighet

Arbeidstilgjengelighet er et begrep som beskriver en persons kapasitet og vilje til å delta i arbeidslivet. Det omfatter hvor raskt vedkommende kan starte arbeid, hvilke typer arbeid som er aktuelle, og i hvilken grad forhold som helse, omsorgsforpliktelser, transport og geografi gjør det realistisk å være i arbeid. Begrepet brukes ofte i sammenheng med arbeidsmarkedspolitikk og ytelser, der tilgjengelighet for arbeid kan være en forutsetning for ytelser, aktiveringstiltak og tilrettelegging.

I en norsk kontekst brukes arbeidstilgjengelighet blant annet for å vurdere om en person er arbeidsdyktig og villig til å ta arbeid, samt om vedkommende kan tilpasse seg arbeidsgivers behov. Dette inkluderer vurderinger av arbeidsevne (fysisk og kognitiv kapasitet), arbeidstilknytning (kvalifikasjoner, erfaring og kompetanse), samt omstendigheter som kan gjøre det vanskelig å delta i arbeidslivet, for eksempel helseutfordringer, omsorgsansvar, transport og geografisk plassering. Begrepet skiller seg fra enkel arbeidssøking ved at det også handler om realismen i å kunne koble seg til tilbud om arbeid.

Måling av arbeidstilgjengelighet skjer gjennom selvrapportering i arbeidsmarkedsstatistikk og gjennom administrative vurderinger i tilknytning til ytelser og aktivering. Politikkens grep – som kompetanseutvikling, fleksible arbeidstider, tilrettelegging og transportstøtte – har som mål å øke arbeidstilgjengeligheten og dermed deltagelsen i arbeidsmarkedet. Kritikeren påpeker at begrepet kan være vagt og kontekstavhengig, og at vurderinger må balansere mellom vilje og evne uten å skape stigmatisering.