aksjonsforskning

Aksjonsforskning er en forsknings- og utviklingsmetode som kombinerer handling og undersøkning i en syklisk prosess. Forskere og praksisdeltakere samarbeider for å løse konkrete problemer i en bestemt kontekst, og målet er både å forbedre praksis og å skaffe ny kunnskap som er anvendbar også utover den aktuelle situasjonen.

Historisk sett har ideen røtter i Kurt Lewin og hans sykluser med planlegg–handle–observere–reflektere fra midten av 1900-tallet. I de senere tiårene har aksjonsforskning utviklet seg til en bredere tilnærming med fokus på medvirkning og kontekst, ofte omtalt som participatorisk eller deltakerbasert aksjonsforskning. Denne tilnærmingen legger vekt på samarbeid mellom forskere og praksisaktører og på kontinuerlig læring gjennom iterative sykluser.

Metodisk kjennetegn: systematisk planlegging i samarbeid med aktørene, faser med handling og observasjon, og etterfølgende refleksjon som fører til ny handling. Data innhentes gjennom felles datainnsamling, som intervjuer, deltakende observasjon, dokumentanalyser og refleksjonsmøter. Eierskap og beslutningsmyndighet over forskningen ligger gjerne hos deltakerne, og etiske hensyn og transparens er sentrale. Fleksibilitet i designet er vanlig, slik at tiltakene kan justeres etter ny kunnskap.

Anvendelsesområder: skole- og utdanningsfeltet, organisasjons- og ledelsesutvikling, helse og sosialt arbeid, og samfunns- og byutvikling. Aksjonsforskning brukes for å forbedre praksis i sanntid og samtidig produsere generelt nytt kunnskap som kan deles og videreutvikles.

Kritikk og utfordringer: metoden kan oppfattes som mindre rigorøs enn tradisjonelle eksperimentelle studier; generaliserbarhet kan være begrenset til konteksten; risiko for skjevhet og konflikt mellom deltakerne eller mellom forsker og praksispersoner; tids- og ressurskrevende, og krever bevisst håndtering av eierskap, makt og datadeling.