Yttopografi

Yttopografi er studiet og beskrivelsen av overflateegenskapene til jordens ytre, eller av andre himmellegemers overflater, og hvordan disse egenskapene fordeler seg i rom og tid. Det omfatter høydeforskjeller, helling, retning (aspekt) og formen på landformer som fjell, daler, platåer, kyster og lavland. Yttopografi dekker både naturlige og menneskeskapte overflater og brukes i kartlegging, modellering og analyse av landskapets struktur og utvikling.

Data og metoder for yttopografi samles gjennom feltmålinger og fjernmåling. Teknikkene inkluderer topografiske kart, digitalt høydemodell (DEM), LiDAR, fotogrammetri og ulike former for radarteknologi. Under vann kalles det bathymetri, og havbunnens topografi blir målt med sonar og tilsvarende instrumentering. Resultatene vises som kart, konturlinjer eller rasterbaserte modeller i geografiske informationssystemer (GIS) og ofte i kombinasjon med andre datasett som klimatiske og hydrologiske data.

Anvendelser av yttopografi er mangfoldige og omfatter byplanlegging, naturforvaltning, jord- og skogforvaltning, samt naturfarevurdering som skred og flom. Det brukes også i hydrologi, vannutnyttelse, landbruk og økologisk forskning for å forstå avrenning, erosjon og habitatstørrelse. Begrepet er nært knyttet til hypsometri og relief og er avhengig av datatilgjengelighet, oppløsning og oppdateringsfrekvens, siden landskap kontinuerlig endrer seg i ulike tempo.